10/29/09

more reviews and interview!


Yo fellah,
here you can give a look about our opinions about our last album. And below, new reviews!!
Stay warm,
jG


En reise på tvers av sjangre. Dette er neimen ikke indierock, men elektronika. Eller? Kjært barn har som kjent opptil flere navn, og dette italienske, islandsk-lydende bandet med det Japan-refererende navnet (blir det world music av slik tverrnasjonal omfavnelse?) faller da også under flere stoler. Synthdominerende elektroinstrumentaler, programmerte rytmer, flerstemte vokalpartier, vegger av gitar; lydbildet er mangfoldig. Tilsynelatende er også «Hey Folks! Nevermind, we are falling down» i lengste laget, helt til det viser seg at de siste tre sporene er «Japanese only bonus tracks». Og vi bor i Norge.
Første sporet, «No Help for the wicked (the month of the dictators)», starter som musikken som akkompagnerer den endelige befrielsen av prinsessen i tv-spill-klassikeren Super Mario 3, før den kulminerer i en postrockeksplosjon en diktator verdig. Det er heller ikke det eneste bidraget som lukter av sjangeren; i symbiose med beats som veksler fra det drønnende hip-hop-aktige, til det knitrende elektroniske, har mange av sangene det svevende, drømmende og nøysomt oppbyggelige preget som kjennetegner mange av postrockens voktere. «Under a pale cold sky» er for eksempel en Múm-kamuflert Mogwai-låt, «Cluster of Bees», et crescendo på fire minutter, hvis bølge bruker to og et halvt minutt på å bryte og den frådende sjøen sluker resten. «Mistake/Ghost» høres ut som en blyg Björk, og er fundamentert på en grunnmur av solide beats. Platens sang nummer ti – «09» – innledes av skrivemaskintasting før vokalharmoniene overtar. Disse flyter oppå trekkspillet, som vedvarer fra den rolige begynnelsen, til den høyenergiske slutten der trommene lyder som kontinuerlige maskingeværsalver. Japanese Gum er et interessant bekjentskap, som har sin berettigede eksistens i skjæringspunktet mellom musikalske diametrale motsetninger: Lavmælt indiepop versus støyende postrock og shoegaze, Sigur Rós-parafraserende overveid melankoli versus nesten dansbare rave-stemninger i retning 120 Days. Sistesporet «Raskol´Nikov» utstråler dessuten ikke noe ønske om å gå ut med et fengende smell. Snarere beveger det seg i et saktegående drum'n'bass-landskap – om noe slikt finnes – mot et stadig mer støyende og skittent klimaks, frem til pipingen og skurringen avslutter platen som et likegyldig «fuck you!», lik en film som etterlater seeren med en håndfull ubesvarte spørsmål. Forøvrig er dette neimen ikke elektronika, men postrock. Eller? (Studvest)


Figli di quel Nord Europa che si distingue per toni cupi e malinconici; reduci dalle crociate indietroniche di inizio millennio e da una lungo vagare tra alcune delle principali netlabels nostrane, i Japanes Gum completano il loro corso con un album sulla lunga distanza licenziato nel Sol Levante e distribuito in tutto il mondo dalla Friend Of Mine records.
Un album paragonabile al compimento della maggior età di questi due ragazzi che dagli esordi su Marsiglia Records hanno saputo far si che il suono indietronico tanto osannato nei sui primi anni di vita, potesse avere un suo seguito ed una vita propria passato il boom dei primi anni.
Stabiliti i limiti entro i quali “agire”, i due non hanno dovuto far altro che prestare maggior attenzione a personalizzare suoni e strutture, ad alternare nel migliore dei modi il cantato maschile con quello femminile, a far intravedere una forma canzone mai troppo al centro della scena, ma sempre presente per indicarne la strada. Il risultato è un album maturo, in perfetto Japanese stile, che si allinea alla perfezione, e non ha davvero nulla da invidiare alle ben più note produzioni nord' europee con cui è doveroso un piccolo paragone. (Musicaoltranza)


Sembra tutto sospeso. Tutto in balìa di un evento che di lì a poco spazzerà via la quiete che si estende tra i solchi di questo album. I Japanese Gum restano in equilibrio per buona parte dell'album, con un elettronica eterea e dilatata; un'alba sono...ra dove i vari elementi affiorano e si dilatano fino a diventare indistinguibili. Il cantato affiora artico e lontano, ed il più delle volte è sussurrato e sovrastato da strati sonori e rumorismi di fondo che ne sporcano la facciata; "Under a pale cold sky" rimanda ai Board of Canada più organici e anche in "Big Whale" sembra di essere sospesi in acque profonde ed insondabili. Mentre "Raskol'Nikov" e "%" si sporcano le mani con i Sigur Ros di "Von". Ma non di sola elettronica è composto l'album, nel magma sintetico si trovano "No Help for the wicked (the month of the dictators)" e "Chlorine Blue" che portano dentro sè un germe shoegaze da poter sviluppare maggiormente in futuro e vicino agli Epic 45 meno strumentali. "Hey Folks!..." esce per l'etichetta giapponese Friend Of Mine che sancisce anche il taglio internazionale del prodotto anche se la band è tutta italiana (Paolo Tortora e Davide Cedolin sono genovesi, parenti musicali dei Port Royal?). Inoltre è possibile scaricare gratuitamente dal sito dei JG i primi ep "Talking.Silently" e "Without You I’m Napping". Insomma un lavoro stratificato che potrebbe farvi perdere il filo conduttore dei vostri pensieri, e quindi da ascoltare senza far altro, possibilmente a luci spente. (Shiver webzine)

No comments: